Klikk på bildet for flere foto
Cataracta, 2016. Bachelorutstilling ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Det er ikke noe skille, jeg er fjellet, fjellet er meg.
Jeg klapper på mosen, trykker litt ned, blir våt gjennom votten, mosen setter seg fast, blir til pels.
Jeg legger meg ned og forsvinner inn i jorda, i molden, i myra.
En fugl flyr over, jeg kjenner vingeslagene slår luften mot meg så jeg må lukke øynene.
Lukta er overalt, den trenger inn gjennom huden, inn i pusten, jeg puster den ut, jeg puster tåke.
Huden er kald og våt og bekken flyter gjennom meg. Jeg er i bekken, bekken er i meg, vidda innenfor er inni meg. Jeg har vært der, jeg er der, lengter til den, jeg eier den inni meg.
Jeg kjenner Mikkjel Fønhus trekke opp gjennom mosen, inn gjennom jakka, gjennom den høyhalsede genseren og kiler meg med sitt kalde myrete vann på ryggen. Sakte, oppetter nakken, forteller han om granskogen. Og om mosen under. Historier om tretoppene jeg ser opp på, om slekter og menn og kvinner som fødes av jorda og går tilbake i jorda. Om dyr. Om ville dyr, og om sorg og liv og om snøvær så tett at man ikke kommer ut. Om regnvær så tungt at marken blir myk og grøden renner bort, vårdager så friske at gresset gløder og kroppene blir ville. Om soldager så varme at marken svies og om sommerbrisen som så mildt og varsomt stryker
over pannen.
Jeg reiser meg og tramper gjennom skogen.
Jeg er skogen og skogen er meg.
Vinden blåser gjennom lungene mine og jeg kjenner tretoppene vaie i brystet.
.