Mellom Linjene Klikk på bildet for flere foto Foto: Tomas Moss.
Tekstarbeid skrevet til utstillingen med samme tittel, av Linn Horntvedt, vist ved Vestfold Kunstsenter 2020. Utstillingen besto av tresnitt med trykkplate fra et veltet asketre og en håndsydd bok med tresnitt og teksten. Se www.linnhorntvedt.org.
Under følger teksten i sin helhet.
En kote på kartet. Et drag i landskapet. En myk kurve spenner seg som en bue mellom to punkter. Jeg tegner den ned. Trykker spissen ned i overflaten samtidig som jeg svever opp og ser ned med tusen øyne. Linjen strekker seg fremover og tilbake i tid. Drar i meg, som en hjemlengsel. Det blåser fra alle kanter samtidig.
Tiden strekker seg som strengen i buen både fremover og bakover, innover og ned i furene. Linjer i en gjerning følger årringene nedover stammen. Jeg kjenner sevjen stiger oppetter leggene mine, gjør meg seig. Jeg tenker på hvordan ting begynner. Jeg gjentar meg selv. Det er sånn jeg tenker hele tiden. Hvor kom det fra? Jeg prøver å eie det. Fjorårets sommervind møter årets, er alle steder samtidig. Treet brer sin krone utover hele jorden.
Det er historier jeg kommer til å fortelle i all fortrolighet. Der jeg tror ingen kan høre og ingen kommer til å si det videre, men det ligger der alt sammen, mellom linjene. Ordene kommer ut av munnen min. Og så trekker bladene seg ut av greinene og blir sleipe og glatte, og glipper til slutt taket. Forsvinner gjennom lufta som i en tunnel i en virvelvind mot ukjente himmellegemer. Inn i snøen, forsvinner inn i mørket. Alt er hvitt og mørkt. Det er rart at det kan være både hvitt og mørkt samtidig, tenker jeg.
Fjorårets vårvind stryker meg mot kinnet. Alt gjentar seg, som argumenter. Forsøker å insistere, setter et merke, farger veden. Under gror det sakte til en ny kote, en sirkel uten begynnelse eller slutt. Vindene og jeg gjentar oss selv. Sier det samme jeg har sagt mange ganger før. Det er fortsatt sant, på nye måter hver gang. Konturen av et merke kommer frem når lyset står på akkurat på denne måten - litt skjevt, fra siden. Et riss. En ripe. En fure.
Årene går og landskapet innvendig blir vidstrakt, lengre, større, mer komplekst. Greinene blir sterkere og svakere samtidig. Knakete og knirkete. Den nye linjen forholder seg til den forrige og den forrige til den forrige der igjen, og så videre. Og ansikter blir til svaberg og krappsjø og renner ut i et minne om et minne jeg ikke husker lenger, men som allikevel ikke rikker seg.
En misforståelse, som ikke kan vike fordi den nye linjen stolt følger etter den forrige ogstruktur går ikke an å bryte, det er det bare revolusjoner som kan. Etter hvert, litt umerkelig, blir den upåvirkelig. Det ene følger det andre og snart er det ingenting som er helt sant lengre. Det sanne har blitt borte inni den løgnen som har blitt en sannhet. En handling. Et spor. En strek.
For det går ikke an å avlære seg et pianostykke man allerede kan utenat. Det vil alltid være der, gjennom nervebaner som går fra fingrene og opp gjennom armene, langs sener og muskler tvinner de seg rundt, og filtrerer seg inn gjennom kjøttet ditt og opp til hodet der elektronene farer frem og tilbake i vill hastighet, og akkurat det er det ingenting du og jeg kan gjøre noe med. Steiner som faller i vannet blir borte på et sekund, men ringene synes helt til de når bredden.